Nordland 2020: Lurøy, Onøy, Nord-Solvær, Lovund, Træna11 min read
Sommeren 2020 seilte vi vår 1979 Granada 31 «Lily» fra Kristiansund og oppover kysten. Målet er Trænafjorden i Nordland. Her er vår beretning.
Tekst: Jan Carsten Bjerkfelt. Alle foto © Christine Holmsen Hjellum / JcB
[3 – 8. juli] Hviledager: Lurøya-Onøya, hurtigbåt til Sleneset, Lovund, Træna. Rib-tur rundt Lovund og besøk på Nord-Solvær.
Så er vi endelig kommet til Onøy/Lurøy, og målet med seilasen er nådd. Nå skal vi slappe av noen dager før vi skal nedover igjen. Og etter 8-10 dager i seilbåten, hva er bedre enn å få seg en tur med hurtigbåten til Træna – via Sleneset og Lovund?
Det er skikkelige hurtigbåter de har her oppe. De fliser avgårde i 25-30 knops fart, og det er en fryd å stå ute på dekket, holde seg godt fast og nyte vinden i håret. Hui, hvor det går! Etter dagene under seil i 3-7 knops fart er dette nesten som å være på tivoli!
Været er helt nydelig, dette er dagen for utforsking av Træna. Riktig mange norske turister var det også. Alle kledd i siste skrik i performance turklær med diskret fartsstriper. Hurtigbåten sklir inn sundet til Sleneset. Det rutinerte mannskapet hiver spring, legger til, får passasjerer av og på og laster om bord frakt — omtrent samtidig. Alt er gjort i løpet av 2-3 minutter. Så bærer det ut til Lovund, den fascinerende øya som vi skal bli nærmere kjent med neste år. Rask tur innom Lovund, før vi farer det siste strekket over åpent hav og slynger oss inn mellom holmer og skjær til Træna.
På brygga treffer Christine sin gamle bekjente, Ida, og det blir er hjertelig gjensyn. Ida tar oss hjem på en kaffeprat, og så ordner hun at vi drar til naboøya Sanna, med de karakteristiske Træna-toppene. Det er også her Trænafestivalen har hatt konsert i den store naturlige «katedralen» i fjellet, Kirkehelleren. Så får vi oss en luftig klatre/gåtur opp til utkikkspunktet Gompen — der man kan se både Lofoten, øyene utenfor Bodø og ned til Leka i klarvær. Det ble en fantastisk tur, på tross av at skipperen gikk i sine sedvanlige indianermokasiner i den bratte steinura – men det gikk forbausende bra. Og kondisjonen var meget god. God form! Nedfarten tok vi gjennom den gamle Nato-tunellen i fjellet. En røff, lang arbeidstunell uten lys – spennende.
Ida tok igjen imot oss og bød på deilig mat og flott omvisning rundt hele Husøya, før vi tok båten tilbake til Onøy/Lurøy i 19-tiden. Det ble en utrolig fin dag på Træna. Og vi kommer igjen!
Dagen etter flytter vi båten opp til Lurøy gjestehavn, for i dag skal vi besøke Lurøygården, med enda flere bekjente. Det ble en spennende omvisning, god kaffe, enda bedre smørbrød og veldig hyggelig prat med vertskapet på denne historiske gården med den flotte renessansehaven. Lurøygården er et unikt sted for grupper som ønsker den ekte, gamle herregårdsfølelsen. Her kan man vandre rundt på gården og nyte atmosfæren, før man tar et glass sherry og et parti Whist. Her spiser man godt og sover enda bedre i de autentiske soverommene ovenpå. Alle rom er forskjellige: Jomfrukammers, brudesuiten, dobbeltrom og ungkarsrom… En perle.
Vi vandrer tilbake til båten, forbi vakre Lurøy kirke. Og her nede ved brygga bys vi på ettermiddagskaffe hos Christines gamle naboer, Kari og familien. Det blir et flott gjensyn og en hyggelig prat, og dagen etter inviteres vi på Rib-tur ut til Nord-Solvær, der Kari skal holde gudstjeneste. Ja, vi blir gjerne med!
Dagen etter flytter vi båten til Onøy og finner oss en aldeles fortryllende plass på en marina der de fastboende har båtene sine. Kl 13 hentes vi av en rask Rib, fylt av kirkefolk som skal holde gudstjeneste i den gamle skolen på Nord-Solvær. Vi er heldige og får tid til en flott Rib-tur rundt hele Lovund, før vi ankommer Nord-Solvær.
Og alle må bidra når det er gudstjeneste her. Vi må bære keyboardet til kirkeorganisten. Men det gjør vi med godt humør, selv om det veide 50 kilo og distansen var en kilometer….
Vel installert i grendehuset blir det kl 4 ettermiddag en minnerik gudstjeneste i en flott atmosfære, med nesten alle de 10-15 fastboende til stede. Og etter en hyggelig kirkekaffe bærer vi oss tilbake til båten igjen. Denne gangen måtte jeg bære kirkeklokka. Det måtte jo bli en første gang for det også… En flott opplevelse å besøke Nord-Solvær i en slik anledning, og utrolig moro å kjøre Rib.
Vi opplevde en gjestfrihet uten like på Onøy/Lurøy, vi følte oss nesten bortskjemte. Spesielt var det et uforglemmelig gjensyn for Christine, som jobbet og bodde her med familien for noen år tilbake.
